Når prinsippene ryker, og erfaringen får siste ord

Årets sesong startet litt haltende for oss, men i kjent stil bestemte jeg meg for å gå hardt ut med Gotland som åpningsarena.

Vakre, ville Gotland. Et paradis med naturlig rapphønsbestand, feite høner med vingeslag som smeller i brystkassa, og terreng så variert at du nesten mister pusten: gress, raps, kløver, blomsterenger, kamille, gulrøtter og tette hagtornparseller. Ingen sprøytemidler. Masse insekter. Masse liv. Det er som å gå midt i et økologisk eventyr.

Seks støkk og ett lite håp

Vi delte opp et enormt gulrotfelt. En rutinert korthåret vorsteh på den ene siden, og så Alfred da, min uerfarne unghund, på den andre.

Dagen bød på støkk etter støkk, og jeg tror alle som har hatt en unghund vet akkurat den følelsen som bygger seg opp: det brennende ønsket om at nå, nå må han vel få det til.

Så når man står der etter seks støkk, og det plutselig dukker opp en sjanse til en stand, ja, da kan prinsippene man ellers holder hellige ryke fortere enn du rekker å trekke av når rapphønsene går på vingene.

Når teorien møter virkeligheten

Den erfarne hunden leverte flere praktfulle fuglearbeid på rapphønsflokkene. Da den siste flokken landet pent lengre fremme, kom spørsmålet:

«Vil du prøve med Alfred?»

Selvfølgelig ville jeg det. Jeg tenkte jeg skulle være fornuftig, søke meg bort og la det gå som det går. Men før jeg rakk å endre kurs, støkket Alfred en stor og fin flokk… Selvfølgelig. Og jeg må bare le. For jeg vet jo bedre.

Jeg vet at det ikke er noen vits i å jage fugler du har sett lande et sted. Jeg vet at en unghund ikke lærer noe av at jeg peker ut hvor fuglene sitter. Jeg vet at en erfaren hund finner fugl uansett hvilken side av feltet du går på.

Og viktigst av alt:

Når hunden har støkket seks ganger, så betyr det ikke så veldig mye at den sjuende situasjonen blir med stand.

Veien må graves ut før du kan gå på den

Gotland minnet meg på noe viktig: Når man trener unge hunder, er den beste strategien å bruke den tiden det faktisk tar å komme fram til målet.

Veien til en god fuglehund er brolagt med støkk, latter og små påminnelser om at veien mot målet må graves ut før du kan gå på den. Du får jord under neglene og slitt tålmodighet, men det er prisen for erfaring.

For erfaring kan ikke læres bort. Den må leves fram.