Hva ser du når du ser meg?

For litt siden gjorde jeg et eksperiment.

Jeg spurte følgerne mine, kundene mine – og kanskje deg: Hva ser du når du ser meg, Ida fra Hundeliv?

Det høres kanskje litt selvsentrert ut, men det var faktisk motsatt: Jeg ønsket å forstå hvordan jeg oppleves av andre – som fagperson, som formidler, og som menneske.

Modellen jeg brukte heter Johari-vinduet. Det er en psykologisk modell som handler om hvordan vi ser oss selv – og hvordan andre ser oss. Den viser oss både styrker og blindsone. Og gir rom for refleksjon og utvikling. 

Jeg ble rørt. Overrasket. Og klokere.

Jeg fikk over 70 svar. Og svarene jeg fikk, var mer enn jeg kunne håpe på.

Flere skrev at de føler seg sett og inkludert hos meg – også de som «bare trener for moro skyld».
Andre sa de hører stemmen min i hodet når de trener. (Det er både skummelt og ganske gøy 😅)

Noen av sitatene jeg tar med meg:

«Du er ærlig, tydelig, ulålete – og jeg får lyst til å ta deg med videre i hundetreninga mi.»

«Stemmen din er med meg i hodet når jeg trener – ‘nok å si BRA en gang’, hører jeg deg si.»

«Du har laget et system jeg aldri klarte å lage selv – du har gjort den vanskelige jobben for meg.»

«Du får meg til å føle meg viktig, selv om jeg bare trener litt for moro skyld med spanielen min.»

«Du virker som du aldri hviler – sover du noen gang?» 😅

«Jeg tror du møter mye misunnelse og skepsis med dine metoder, som jente, som ung og fremadstomende og med alle dine resultater»

Det var ikke bare fine ord – og det var heller ikke det jeg var ute etter. Det jeg lette etter, var nyanser. Blindsoner. Det jeg kanskje har oversett. For jeg vil ikke bare inspirere – jeg vil forstå. Også det som er ubehagelig.

Det kom også ærlige påminnelser

Flere nevnte at det kan være frustrerende når man ikke får det til. At jeg kan virke «veldig på», eller som om jeg alltid har kontroll. At jeg kanskje undervurderer hvor mye jeg faktisk betyr i miljøet.

Det er verdifulle tilbakemeldinger.

Det minner meg på at selv om jeg har laget strukturer som skal gjøre ting lettere, så kan enkeltpersoners opplevelse av mestring fortsatt variere. Jeg vil bli enda bedre på å bygge broer mellom «her er vi nå» og «hit skal vi sammen» – og å gi støtte også når det ikke går som planlagt.

Jeg vil ikke være en som gir deg dårlig samvittighet når noe blir vanskelig. Jeg vil være en som hjelper deg å finne ut hvor du står – og hva du faktisk kan gjøre videre.

Én tilbakemelding traff meg spesielt. Ikke fordi den var så rosende, men fordi den satte ord på noe jeg ofte kjenner på, men sjelden sier høyt:

«Du har oppnådd resultater med hundene dine som andre hundeeiere bare kan drømme om. Du er jente, ung og fremadstormende – og du har gjort det med metoder som mange fortsatt ikke tar helt på alvor. Det gjør at du sikkert møter både skepsis og misunnelse. Jeg er overrasket over hvor enkelt og effektivt dine metoder fungerer for hund og eier. Det er jo så mye mer moro å drive opplæring med dine metoder enn tradisjonell prøyserdressur.»

Det traff. For det er sant: Jeg har valgt en vei som bryter med gamle tradisjoner. En vei som bygger mer på relasjon enn korreksjon. Og selv om det gir resultater og mening for mange, vet jeg at det også provoserer noen.

Jeg har tenkt at hvis jeg bare «beviser» nok, vil kritikken stilne. Men kanskje er det ikke det som trengs. Kanskje det viktigste er å stå støtt – ikke på tross av skepsis, men på grunn av verdiene mine.

Hva jeg tar med meg videre

Alt dette minner meg på at det finnes et fellesskap her – ikke bare av hundeeiere, men av mennesker som vil lære, føle seg trygge og få det til.

• At tydelighet og varme ikke utelukker hverandre – de forsterker hverandre.
• At det jeg ofte tenker på som «selvfølgeligheter» i kursene mine, er nettopp det som gjør en forskjell for deg.
• At struktur og kunnskap ikke trenger å pakkes inn – så lenge jeg også viser hvem jeg er som menneske.

Flere skrev at de opplevde at det jeg gjør, ikke er innhold eller markedsføring, men formidling. At utad virker jeg genuint interessert i å dele det jeg har lært. Og det er jeg utrolig glad for, fordi det har hele tiden vært fokus.

Hundeliv er ikke bare en jobb eller en merkevare.

Det er engasjement, holdning og et sterkt ønske om å gjøre noe bedre – for både hunder og folk.

Og når noen sier jeg er «for mye», eller lurer på om jeg aldri hviler – så er det greit. Men jeg kan ikke ta ansvar for hvor mye plass jeg får i noens feed.

Det jeg kan ta ansvar for, er hvordan jeg bruker stemmen min: Tydelig. Varm. Ærlig. Verdibasert.

Og gjennom svarene deres har dere vist meg at:

• Jeg kan stå støtt – og samtidig være i utvikling.
• Jeg kan være faglig – og fortsatt vise tvil.
• Jeg kan være Ida fra Hundeliv – og det er mer enn nok.

Takk for tilliten, tålmodigheten og ærligheten.

Vi trener videre – ikke bare hunden, men også oss selv 💛