Straff, kjøttboller og stråmenn: Debatten om hundetrening

Det måtte jo komme. Kommentarfeltkrigerne som hevder at jeg ikke er belønningsbasert – at jeg «fronter» en filosofi jeg ikke følger i praksis.

Et konkret eksempel: I en tråd ble jeg kritisert for å legge hånden på hundens rygg etter vannapport for å hindre at den ristet seg når den kom opp av vannet. Dette ble stemplet som straff og at jeg derfor ikke var en belønningsbasert trener.

Jeg tok ikke diskusjonen der og da. Ikke fordi jeg ikke har et svar, men fordi slike debatter for meg er meningsløse.

Likevel er eksemplet nyttig – for det viser hvordan begrepet «belønningsbasert» stadig presses inn i en trang boks, og hvordan ukunnskap driver frem feilslutninger.

Håndtering er ikke det samme som straff

Når jeg får en valp, starter jeg tidlig med håndteringstrening. Målet er at valpen skal tåle å bli holdt fast, undersøkt og styrt uten å bli redd.

Resultatet er at jeg kan:

• fjerne fremmedlegemer fra øyne eller tenner
• ta røntgen uten bedøvelse
• tømme en byll uten sedasjon
• holde hunden igjen når den vil jage katter eller løpe bort til mennesker den ikke får hilse på
• stoppe risterefleksen etter vannarbeid

Dette er bare noen eksempler. Poenget er at for mine hunder er ikke fysisk berøring et ubehag, men noe de er trygge på.

At en hund slutter å riste seg når jeg legger hånden på ryggen, kan teknisk sett tolkes som straff siden adferden avtar. Men hunden lærer samtidig å mestre situasjonen – og blir flinkere til å holde igjen. Dermed skjer det også en forsterkning.

Når det blir mindre av en adferd, blir det mer av en annen.

Slike situasjoner viser hvor snevert og lite presist det blir å bestemt påstå at noe er straff, løsrevet fra kontekst og uten analyse.

Stråmennene står i kø

Debatten er full av stråmenn – karikerte påstander som ikke treffer virkeligheten, men som brukes for å «vinne» en diskusjon. Klassikere jeg stadig ser:

«Hvis hunden løper ut i trafikken og du griper tak i den – da er du ikke belønningsbasert!»
Stråmann: «Belønningsbaserte trenere vil heller la hunden dø i trafikken enn å bruke hendene sine. De er så fanatiske at de nekter å gripe inn i en nødsituasjon, for da ‘bryter de prinsippene sine’.»

«Hvis hunden hopper på folk og du holder igjen i båndet – det er straff!»
Stråmann: «Dere sier dere aldri straffer hunden, men se der – dere holder igjen i båndet når hunden hopper. Det er akkurat det samme som straff. Dere er egentlig ikke noe bedre enn oss andre – bare mer hyklerske.»

«Du korrigerer hunden – du bare innrømmer det ikke.»
Stråmann: «Hele belønningsbasert-treningen er et spill for galleriet. Dere korrigerer hundene deres hele tiden, men dere kaller det bare noe annet for å late som dere er ‘snillere’.»

«Det går ikke an å få en jakthund til premier uten ubehag.»
Stråmann: «Alle vet at en jakthund må knekke sammen litt før den lærer å prestere. Belønningsbaserte trenere lever i en fantasiverden – de tror de kan vinne prøver på bare godbiter og kos. Det er rett og slett umulig.»

«En hund vil aldri velge en kjøttbolle foran vilt.»
Stråmann: «Belønningsbasert trening er håpløst. Hunder bryr seg ikke om mat når de står foran ekte vilt. Du kan like gjerne legge kjøttbollene igjen hjemme og innse at du må bruke makt.»

Sorites-paradokset i praksis

Fellesnevneren? De bygger på en logisk brist – sorites-paradokset. Det går ut på at fordi vi ikke kan trekke en knivskarp grense mellom to ytterpunkter, så finnes det ingen forskjell mellom dem.

Men det er en forskjell! 

Å stoppe en hund i en nødsituasjon (eller en enkeltsituasjon fordi man ikke kan eller har alternativer) er ikke det samme som å bruke fysiske korreksjoner som fast metode i treningen. Det finnes en skala mellom disse handlingene – men forskjellen er fortsatt grunnleggende.

Det blir som å si at grønn ikke finnes fordi vi ikke kan si nøyaktig hvor gult slutter og blått begynner. Eller at det ikke er forskjell på en G- og en C-tone fordi vi kan finne et stort antall frekvenser mellom dem.

Spekteret av trening

Ytterpunktene kan beskrives slik:

• Trening som primært bygger på belønninger.
• Trening som primært bygger på korreksjoner.

Mellom disse ytterpunktene finnes mange grader:

• trenere som hovedsakelig straffer
• trenere som blander belønning og korreksjon
• trenere som bruker straff bare i én spesifikk situasjon
• trenere som prøver å unngå aversiver helt

Selv trenere som jobber aktivt for å unngå alt ubehag, vil fra tid til annen havne i en situasjon hvor hunden opplever noe som aversivt. Men – og dette er avgjørende – det betyr ikke at alt er det samme.

En ting er å håndtere en situasjon som oppstår her og nå – noe helt annet er å bygge treningen på å gjenta slike hendelser systematisk.

Det er forskjell på å snuble og på å slå. Selv om begge kan føre til blåmerker, handler det om det du planlegger, det du gjør, og det du gjør igjen.

Kritikk uten verktøy

Et gjennomgående trekk i debatten er at tastaturkrigerne er raske til å peke på alt de mener er feil – men langt sjeldnere viser de hvordan ting faktisk kan gjøres. Kommentarfeltene flommer over av diffuse honnørord som «balanse» og «lederskap», men når det gjelder konkrete verktøy for vanlige hundeeiere, er det påfallende stille.

Når de blir utfordret, hører vi ofte unnskyldningen: «Man kan ikke vise en korreksjon, for det avhenger av den enkelte hund.»

Men hunder er ulike uansett metode.

Nettopp derfor må trenere vise prinsipper, grunntrening og justerbare fremgangsmåter som kan tilpasses ulike hunder – i stedet for å gjemme seg bak floskelen «alle hunder er forskjellige».

Og problemene hundeeiere møter er ikke uendelig varierte; de går igjen i mønstre og kan løses med gjennomarbeidede metoder. Å avvise det ansvaret er ikke faglighet – det er å slippe unna å vise at man faktisk har en metode. 

Trafikkspøkelset 

Kommentarfeltene er fulle av stråmenn. Den mest slitne? «Hva gjør du hvis hunden løper ut i trafikken?»

Ofte etterfulgt av klassikerne:

•  «Kaster du godbiter etter den?»
• «Holder du igjen i båndet? Da er du ikke belønningsbasert.»
• «Griper du tak? Da driver du med straff og stress.»

Jeg liker ikke at dette «trafikkspørsmålet» brukes som retorisk våpen. Det føles ufint, for det handler ikke egentlig om trening – men om liv eller død.

Når noen sier: «Men hva hvis hunden din løper ut i trafikken?», da svarer jeg: «Jeg gjør alt jeg kan for at det aldri skal skje – og hvis det likevel skjer, vil jeg gjøre alt jeg kan for å redde den. Akkurat som du ville gjort.»

Forskjellen ligger ikke i hvordan vi reagerer i en nødsituasjon, men i hvordan vi bygger hverdagen. En trener som planlegger for å alltid måtte gripe inn, trener ikke forebyggende – de kompenserer.

Vi som jobber belønningsbasert, legger grunnlaget for at hunden skal ha forståelse, selvkontroll og innlærte vaner som gjør at den ikke havner i veibanen i utgangspunktet.

Til syvende og sist handler det om hva slags relasjon man ønsker: lydighet gjennom frykt og tvang – eller samarbeid gjennom trygghet og forutsigbarhet.

Hva belønningsbasert faktisk betyr

Belønningsbasert betyr ikke perfekt, aldri feil, aldri «nei» eller aldri ubehag. Det betyr ganske enkelt å legge til rette for at hunden får sjansen til å lykkes – fremfor å vente på feil og korrigere dem.

Fra debatt til praksis

Når det kommer til konkret trening skiller jeg og Hundeliv oss ut. Jeg lager komplette kurs som viser både prinsippene og praksisen – steg for steg, med konkrete øvelser og løsninger.

Jeg snakker ikke bare om hva du burde gjøre, men viser hvordan du faktisk kan gjøre det i hverdagen – med hunder som drar i bånd, mister fokus eller tar egne valg.

For meg handler belønningsbasert trening ikke om store ord i kommentarfelt, men om å gi eiere verktøy som fungerer når det gjelder.

Kjernen

Belønningsbasert trening er ikke et lukket system, men et rammeverk for læring. Det rommer både hundens behov og eierens utvikling, og det bygger på prinsippet om at atferd formes best når riktig handling gjøres sannsynlig og givende.

Det er derfor ikke et ideal om feilfrihet, men et faglig standpunkt om hvordan læring faktisk skjer.

Sjekk ut alle mine nettkurs her.

Q: Betyr belønningsbasert trening at man aldri kan si nei til hunden?
A: Nei. Belønningsbasert betyr ikke «aldri grenser». Det betyr at vi lærer hunden hva som lønner seg, og bygger vaner gjennom belønning i stedet for å vente på feil for å korrigere. Et «nei» kan brukes, men hovedmetoden er å vise hunden hva den skal gjøre, ikke bare hva den ikke får gjøre.

Q: Kan en jakthund trenes belønningsbasert og fortsatt vinne premier?
A: Absolutt. Mange premierte jakthunder er trent belønningsbasert. Blant annet mine. Hemmeligheten ligger i systematisk grunntrening og i å bruke belønninger på en smart måte, slik at hunden utvikler selvkontroll, samarbeid og jaktlyst på en god måte.

Q: Hva er den største misforståelsen om belønningsbasert trening?
A: At det handler om «bare godbiter». I virkeligheten er det en treningsfilosofi basert på læringsteori: å gjøre riktig atferd sannsynlig og verdifull. Det handler om strategi, forutsigbarhet og relasjon – ikke om å unngå virkeligheten eller late som hunder (og mennesker) aldri gjør feil.