Er det avlen – eller treningen?

Etter den svenske Riksprøven i skog dukket det opp en diskusjon om hvorfor så mange hunder falt gjennom på apportarbeidet.

• Var det avlen?
• Var hundene blitt for «myke»?
• Eller var problemet treningsmetodene?

Og ganske raskt kom den velkjente forklaringen: 

Belønningsbasert trening fungerer kanskje hjemme i hagen og på enkle hunder, men den holder ikke på sterke jakthunder når det virkelig gjelder.

Det er akkurat den forklaringen jeg har lyst til å pirke litt i. 

Og belønningsbaserte trenere?

De har visst ingen ordentlige resultater å vise til.

Det må være litt slitsomt å argumentere for dette. For så kommer det stadig noen irriterende mennesker og får det til.

Jeg har trent belønningsbasert i mange år. På jakt. På apportprøver. Under skudd og felling. På prøver og i mesterskap.

Hundene mine har blant annet levert VM-sølv, NM-lagsølv og fullbrukschampionat, med ulike hunder og over flere år.

Så jeg synes det er vanskelig å kjøpe premisset om at belønningsbasert trening bare fungerer hjemme i hagen og på enkle hunder.

Likevel virker det fremdeles vanskelig for enkelte å godta at belønningsbasert trening kan romme både krav, kontroll og ansvar. 

Når en belønningsbasert trent hund mislykkes, er det metoden som har feilet. Når den lykkes, skyldes det gjerne hunden.

• Den var spesielt lett.
• Spesielt myk.
• Spesielt førerorientert.
• Eller så hadde treneren bare flaks.

Det er en ganske praktisk argumentasjon. Den kan aldri motbevises.

Jeg leser også stadig at belønningsbasert trening handler om at hunden skal være «komfortabel hele tiden». At vi ikke stiller krav. At vi står der med en pølsebit og håper hunden velger oss når jaktlysten slår inn.

Det er selvsagt bare tull.

Hundene må kunne stoppe når de vil løpe. Vente når de vil arbeide. Avbryte når de vil fortsette. Apportere når oppgaven er krevende.

Og de må kunne forholde seg til at de ikke alltid får det de aller helst vil ha.

Det er krav.

Forskjellen er at jeg ser det som min jobb å lære hunden hvordan den skal lykkes med kravene, ikke bare gjøre det ubehagelig å velge feil.

Hvem må egentlig dokumentere resultatene?

Jeg er helt enig i at hundetrenere må kunne vurderes ut fra resultatene av egen trening. Men da kan ikke det kravet bare gjelde belønningsbaserte trenere.

Det finnes svært dyktige tradisjonelle og balanserte trenere med imponerende resultater. De fortjener å bli lyttet til.

Men det finnes også mennesker som uttaler seg svært sikkert om hva andre metoder ikke kan få til, uten å kunne vise til særlig mye selv.

En myndig stemme er ikke en merittliste. Tradisjon er ikke dokumentasjon. 

Og ja, resultater er mer enn premier. Det kan være hunder som fungerer stabilt på praktisk jakt, ferdigheter som holder over tid, god dyrevelferd og elever som klarer å gjenskape resultatene.

Men hvis du hevder at din metode er nødvendig for å kontrollere sterke jakthunder, samtidig som andre metoder «ikke holder mål», er det rimelig å spørre:

Hva har du selv fått til?

Med hvor mange hunder?

Under hvilke forhold?

Jo større påstander du kommer med om hva andres metoder ikke får til, desto mer relevant blir din egen CV. 

Sterke meninger om hundetrening er ikke det samme som sterke resultater. Dersom resultatene skal være fasiten, må vi være villige til å åpne karakterboka til alle.

Belønningsbasert betyr ikke kravløst

Belønningsbasert trening fjerner ikke motor, jaktlyst, selvstendighet eller intensitet. Den stiller derimot høye krav til hvordan vi bygger kontroll rundt disse egenskapene. 

Du må planlegge. Bygge ferdighetene gradvis. Forstå motivasjon. Lese hunden. Trene før du trenger ferdigheten. Og ta ansvar for ikke å sette hunden i situasjoner den ennå ikke er forberedt på.

Det betyr ikke at man aldri griper inn når noe går galt. Det gjør jeg.

Men for meg er ikke korrigeringen selve treningsplanen.

Hvis du stadig må korrigere hunden for å gjenvinne kontroll, er det verdt å spørre om treningen fram til dette punktet har vært god nok. Kanskje har du bedt om mer enn hunden var klar for, eller latt den få for mye erfaring med å gjøre det du senere ønsker å stoppe.

Det er trenerens ansvar å ta høyde for det. 

God trening handler derfor i stor grad om å redusere behovet for korrigeringer.

Bygg ferdigheten før du trenger den. Øk vanskelighetsgraden gradvis. La hunden få mye erfaring med å lykkes før du forventer det samme når jaktlysten, avstanden og intensiteten øker.

Og må man likevel gripe inn, vil en hund med solid grunntrening som regel trenge langt mindre hjelp for å finne tilbake til riktig atferd enn en hund som har fått øve hundre ganger på det motsatte. 

Det er derfor jeg reagerer på forestillingen om at sterke jakthunder må ha straff og harde korrigeringer for å bli pålitelige.

Jeg mener snarere at jo bedre jobben er gjort før situasjonen oppstår, desto mindre trenger vi dem.

Vi kan diskutere metodeetiketter så mye vi vil. Til slutt er spørsmålet enkelt:

Har treningen gjort hunden i stand til å løse oppgaven når det faktisk gjelder?

Vil du ha neste brev fra Hundehuset?

Dette innlegget ble først sendt som et «Brev fra Hundehuset». Der deler jeg ærlige tanker, konkrete treningstips, egne erfaringer – og feilene jeg helst skulle vært foruten – om jakt, hundetrening og livet med hund.

Vil du ha neste brev rett i innboksen? 

JA, SEND MEG NESTE BREV!

Kjenner du en hundevenn som også ville likt dette? Send gjerne innlegget videre.