Jakthundtrening i Danmark: Alfreds vei mot unghundprøve

Siden jeg var på Isaksbo i november 2024, har jeg kjent på en voksende uro. Ikke sånn eksistensiell krise-uro, men mer sånn «min unghund er i ferd med å utvikle jaktinstinkt som overgår min kontroll»-uro. Du vet – den gode, gamle «hjelp, han blir ukontrollerbar»-følelsen.

Isaksbo var ellers en god opplevelse. Alfred søkte i fin kontakt, respekterte vilt, og fikk sine første fellinger. Vi hadde et snev av harmoni. Men så utvikler jo hunder seg – og det samme gjør utfordringene. Alfred ble større i både kropp og selvtillit, og plutselig var det ikke lenger jeg som hadde regi ute i feltet. Det var Alfred. Regissør, hovedrolleinnehaver og stuntkoordinator i ett.

Danmark – nå eller aldri

Så jeg bestemte meg for å ta tak i det før det ble for sent. En liten Danmarkstur for å jobbe med det som glapp. Jeg besøkte min mentor på Jylland og Alfreds oppdretter på Sjælland, og vi fikk tilgang på skikkelig gode terrenger med godt med fugl.

Men i starten trengte Alfred faktisk ikke fugl. Han hadde fullt opp med å være... seg selv. Han gikk stort, egenrådig og med solid avstand til meg. Han la seg flott i vinden, men i stedet for å snu pent 180 grader, vred han seg bare framover og framover – til han var halvveis til Sverige.

Så da var det bare å rulle opp ermene og begynne på det møysommelige arbeidet: Fløyting. Sitt. Kom. Sitt igjen. Gjenta i evigheter. Alle som har trent feltsøk vet hvordan det ser ut når man plukker det fra hverandre. Det høres ut som en blokkfløytekonsert på speed og føles som man prøver å dirigere en tornado. Å styre Alfred føltes som å kjøre bil uten servo...

Og midt i all denne felt-akrobatikken innså jeg noe viktig: Stopp-kommandoen min... eksisterte bare i teorien. Og det kan ikke sies tydelig nok – om du ikke kan avbryte hunden din med en stopp eller en innkalling, da mangler du et livsnødvendig verktøy i verktøykassa. 

Rapsfeltets maratonløper

Det har vært mye løping. Jeg er nå, uten overdrivelse, blant de beste i Norden på 200 meter sprint i gummistøvler – på raps. Alfred har trent meg godt. Og selv om det utvilsomt er bra for midjemålet, er det mildt sagt en utfordring for motivasjonen når hunden dundrer etter Helene Harepus for 54. gang på én dag.

På dette punktet begynte venninnene mine å stille forsiktige spørsmål, som: "Er du helt sikker på at du skal stille på den prøven?"

Men ja. Jeg hadde bestemt meg. Hvis det ikke ble premie, så skulle det i det minste bli læring. Jeg ville bli kjent med det danske prøvesystemet – og kanskje få en reality check på kjøpet.

Trening uten fuglebelønning (enda)

Jeg startet med å trene i områder med lite fugl. For å være ærlig: Jeg var fugleskremselet i starten, så det var kanskje like greit. Jeg valgte å skille meg litt fra gruppa slik at de som hadde en fuglefør hund kunne få jobbe i fred, mens jeg tok ansvar for å skremme vekk alt levende i mils omkrets.

Vi trengte ikke fugl i starten. Fuglefunn er den ultimate belønningen for en stående fuglehund. Hvis alt hunden gjør i søket er galt, så gir det ingen mening å belønne det med det mest fantastiske i verden. Jeg ville ha kontroll og søk på plass før vi gikk etter fuglene.

Så kom gjennombruddet

Og så – til slutt – begynte det å løsne. 180-gradersvendingene satt. Stoppkommandoen begynte å bli noe annet enn et høflig forslag. Og plutselig kunne vi begynne å jobbe med fugl. Og det var stas. Det var glede, jubel, høy puls og en hund som faktisk tok med seg alt vi hadde jobbet med inn i det han elsker mest.

Så... kunne det faktisk være håp for premie i unghundklassen?

Vi nærmet oss prøvestart – og jeg hadde fortsatt Alfred med meg, ikke bare som løpsmaskin, men som en jakthund med kontakt og kontroll.

Neste stopp: prøven. (…og kanskje en siste harejakt, men det er ikke avtalt.)